Historie eller Fable of the Praying Hands Masterpiece

De Berende hender er et kjent mesterverk av den tyske kunstneren Albrecht Dürer. Det er en penn- og blekktegning som ble laget i 1508 og er nå plassert i Albertina-museet i Wien, Østerrike.

Tegningen viser to hender sammen i bønn og antas å være et selvportrett av Dürer. Historien bak tegningen er at Dürer ble så rørt av brorens bønner at han tegnet hendene i et forsøk på å fange øyeblikket.

Meningen bak tegningen

De Berende hender er et kraftig symbol på tro og hengivenhet. Det er en påminnelse til oss alle om å ta oss tid til å reflektere og være takknemlige for alle velsignelsene i livene våre. Kunstverket fungerer også som en påminnelse om viktigheten av bønn i våre liv.

Tegningens betydning

De Berende hender er et av Dürers mest kjente verk og regnes for å være et mesterverk fra den nordlige renessansen. Den har inspirert utallige andre kunstverk og har blitt gjengitt i utallige former, fra trykk til skulpturer.

Tegningen er et vitnesbyrd om Dürers dyktighet og talent som kunstner og er en påminnelse om kraften i tro og bønn. Det er en tidløs påminnelse om viktigheten av å ta seg tid til å reflektere og være takknemlig for alle velsignelsene i livene våre.

'Praying Hands' av Albrecht Dürer er en kjent blekk- og blyantskissetegning som ble laget på begynnelsen av 1500-tallet. Det er flere konkurrerende referanser til skapelsen av dette kunstverket.

Beskrivelse av kunstverket

Tegningen er på blåfarget papir som kunstneren har laget selv. 'Praying Hands' er en del av en serie skisser som Dürer tegnet til en altertavle i 1508. Tegningen viser hendene til en mann som ber med kroppen ute av syne til høyre. Ermene til mannen er brettet og merkbar i maleriet.

Opprinnelsesteorier

Verket ble opprinnelig etterspurt av Jakob Heller og er oppkalt etter ham. Det hevdes at den skissen faktisk er modellert etter kunstnerens egne hender. Lignende hender er omtalt i andre av Durers kunstverk.

Det er også teoretisert at det er en dypere historie knyttet til 'Praying Hands'. En hjertevarm historie om familiær kjærlighet, offer og hyllest.

En historie om familiær kjærlighet

Følgende konto er ikke tilskrevet en forfatter. Imidlertid er det en opphavsrett arkivert i 1933 av J. Greenwald kalt 'The Legend of the Praying Hands av Albrecht Durer.'

Tilbake på 1500-tallet, i en liten landsby nær Nürnberg, bodde en familie med 18 barn. For å holde maten på bordet til sin avl, var Albrecht Durer den eldste, faren og overhodet for husstanden, gullsmed av yrke og jobbet nesten 18 timer i døgnet med faget sitt og enhver annen lønnsoppgave han kunne finne i nabolag

Til tross for familiens belastning hadde to av Durers mannlige barn, Albrecht den yngre og Albert, en drøm. De ønsket begge å forfølge sitt talent for kunst, men de visste at faren deres aldri ville være økonomisk i stand til å sende noen av dem til Nürnberg for å studere ved akademiet der.

Etter mange lange diskusjoner om natten i den overfylte sengen, inngikk de to guttene endelig en pakt. De ville kaste en mynt. Taperen ville gå på jobb i de nærliggende gruvene og, med inntektene sine, støtte broren mens han gikk på akademiet. Så, om fire år, når den broren som vant kastet fullførte studiene, ville han støtte den andre broren ved akademiet, enten med salg av kunstverkene hans eller, om nødvendig, også ved å arbeide i gruvene.

De kastet en mynt en søndag morgen etter kirke . Albrecht den yngre vant kastet og dro til Nürnberg. Albert gikk ned i de farlige gruvene og finansierte i de neste fire årene sin bror, hvis arbeid ved akademiet nesten var en umiddelbar sensasjon. Albrechts etsninger, tresnittene og oljene hans var langt bedre enn de fleste av professorene hans, og da han ble uteksaminert, begynte han å tjene betydelige honorarer for sine bestillingsverk.

Da den unge artisten kom tilbake til landsbyen sin, holdt familien Durer en festmiddag på plenen for å feire Albrechts triumferende hjemkomst. Etter et langt og minneverdig måltid, preget av musikk og latter, reiste Albrecht seg fra sin ærefulle plass ved bordet for å drikke en skål for sin elskede bror for årene med ofre som hadde gjort det mulig for Albrecht å oppfylle sin ambisjon. Hans avsluttende ord var: 'Og nå, Albert, min velsignede bror, nå er det din tur. Nå kan du dra til Nürnberg for å forfølge drømmen din, så skal jeg ta vare på deg.'

Alle hoder snudde seg i ivrig forventning til ytterst på bordet der Albert satt, tårene rant nedover det bleke ansiktet hans, ristet på det senkede hodet fra side til side mens han hulket og gjentok, om og om igjen, 'Nei.'

Til slutt reiste Albert seg og tørket tårene fra kinnene hans. Han kastet et blikk nedover det lange bordet på ansiktene han elsket, og så, mens han holdt hendene inntil høyre kinn, sa han lavt: 'Nei, bror. Jeg kan ikke dra til Nürnberg. Det er for sent for meg. Se hva fire år i gruvene har gjort med hendene mine! Beinene i hver finger har blitt knust minst én gang, og i det siste har jeg lidd av leddgikt så hardt i høyre hånd at jeg ikke engang kan holde et glass for å returnere toasten din, langt mindre lage delikate linjer på pergament eller lerret med en penn eller en børste. Nei, bror, for meg er det for sent.

Mer enn 450 år har gått. Nå henger Albrecht Durers hundrevis av mesterlige portretter, penn- og sølvpunktskisser, akvareller, trekull, tresnitt og kobberstikk i alle store museer i verden, men sjansen er stor for at du, som folk flest, er kjent med Albrecht Durers mest kjente verk, 'Praying Hands.'

Noen mener at Albrecht Durer møysommelig tegnet brorens misbrukte hender med håndflatene mot hverandre og tynne fingre strukket mot himmelen til ære for broren Albert. Han kalte sin kraftige tegning ganske enkelt 'Hender', men hele verden åpnet nesten umiddelbart deres hjerter for hans store mesterverk og ga nytt navn til hans kjærlighetshyllest, 'Praying Hands'.

La dette verket være din påminnelse om at ingen gjør det alene!