Jataka-historien om den uselviske haren
De Jataka-historien om den uselviske haren er en tidløs klassiker som har gått i arv gjennom generasjoner. Denne elskede historien følger eventyrene til en hare som er villig til å ofre seg selv for å redde andres liv. Historien er full av leksjoner om uselviskhet, mot og vennlighet.
Historien begynner med haren, som bor i en skog med familien sin. En dag kommer en gruppe jegere til skogen på jakt etter byttedyr. Harens familie er redde og gjemmer seg, men haren går modig frem og ofrer seg selv. Han forteller jegerne at de kan ta ham i stedet for familien hans.
Jegerne blir beveget av harens uselviskhet og lar ham gå. Harens familie er takknemlig for hans mot og vennlighet. Historien ender med at harens familie berømmer ham for hans tapperhet og uselviskhet.
Dette Jataka-fortelling er en flott historie for både barn og voksne. Den lærer oss viktigheten av uselviskhet og mot, og minner oss på å være snille mot andre. Historien er full av levende bilder og vil garantert fange fantasien til leserne. Det er en tidløs klassiker som vil bo hos leserne i mange år framover.
Bakgrunn: The Jataka Tales
De Jataka-fortellinger er historier fra India som forteller om Buddhas tidligere liv. Noen historier forteller om Buddhas tidligere liv i menneskelig form, men mange er dyrefabler, som ligner på Aesops fabler. Fordi Buddha ennå ikke var en Buddha i sine tidligere liv, blir han i historiene ofte kalt en 'Bodhisattva'.
Denne historien om den uselviske haren vises, med noen variasjoner, i både Pali Canon (som Sasa Jataka, eller Jataka 308) og i Jatakamala of Arya Sura. I noen kulturer blir månens kratere sett på som å danne bildet av et ansikt - den kjente mannen på månen - men i Asia er det mer vanlig å forestille seg bildet av en kanin eller hare. Dette er historien om hvorfor det er en hare på månen.
Historien om den uselviske haren
For lenge siden ble Bodhisattva gjenfødt som en hare. Han bodde i en løvskog blant mykt, ømt gress og delikate bregner, omgitt av klatrende vinranker og søte ville orkideer. Skogen var rik på frukt og omkranset av en elv med rent vann så blå som lapis lazuli.
Denne skogen var en favoritt blant vandrende asketer - mennesker som trekker seg tilbake fra verden for å fokusere på sine åndelige reiser. Disse acestikerne levde av mat de tigget fra andre. Menneskene på den tiden anså det å gi almisse til de hellige vandrerne som en hellig plikt.
Bodhisattva-haren hadde tre venner - en ape, en sjakal og en oter - som så på den kloke haren som deres leder. Han lærte dem viktigheten av å holde moralske lover, holde hellige dager og gi almisser. Hver gang det nærmet seg en hellig dag, formanet haren vennene sine om at hvis noen ba dem om mat, skulle de gi fritt og sjenerøst av maten de hadde samlet til seg selv.
Sakra, devaenes herre, så på de fire vennene fra hans store palass av marmor og lys på toppen av Mount Meru , og på en hellig dag bestemte han seg for å teste deres dyd.
Den dagen skilte de fire vennene seg for å finne mat. Oteren fant sju røde fisker på en elvebredd; sjakalen fant en øgle og et kar med kokt melk som noen hadde forlatt; apen samlet mango fra trærne.
Sakra tok form av en brahman, eller prest, og han gikk til oteren og sa:Friend, jeg er sulten. Jeg trenger mat før jeg kan utføre mine presteplikter. Kan du hjelpe meg?'Og oteren tilbød brahmanen de syv fiskene han hadde samlet til sitt eget måltid.
Så gikk brahmanen til sjakalen og sa 'Friend, jeg er sulten. Jeg trenger mat før jeg kan utføre mine presteplikter. Kan du hjelpe meg?'Og sjakalen tilbød brahmanen øglen og stivnet melk han hadde planlagt å ha til sitt eget måltid.
Så gikk brahmanen til apen og sa 'Friend, jeg er sulten. Jeg trenger mat før jeg kan utføre mine presteplikter. Kan du hjelpe meg?'Og apen tilbød brahmanen de saftige mangoene han hadde sett frem til å spise selv.
Så gikk brahmanen til haren og ba om mat, men haren hadde ikke noe annet enn det frodige gresset som vokste i skogen. Så bodhisattvaen ba brahmanen bygge en ild, og da ilden brant, sa han 'Jeg har ikke annet å gi deg å spise enn meg selv!'Så kastet haren seg i ilden.
Sakra, fortsatt forkledd som en brahman, ble overrasket og dypt rørt. Han fikk bålet til å bli øyeblikkelig kaldt slik at haren ikke ble brent, og avslørte deretter sin sanne form for den uselviske lille haren. 'Kjære hare,'han sa, 'Din dyd vil bli husket gjennom tidene.' Og så malte Sakra den kloke harens likhet på Månens bleke ansikt slik at alle kan se.
Sakra kom tilbake til hjemmet sitt på Meru-fjellet, og de fire vennene levde lenge og lykkelig i den vakre skogen sin. Og den dag i dag kan de som ser opp på Månen se bildet av den uselviske haren.
